I dag fikk vi hilse på vårt kommende nye familiemedlem! Det var stort å se det lille mennesket ligger der inne. Det så ut som den (babyen) hadde innrettet seg godt i sin lille hule. Omtrent som sin mor; så så det ut som om den lå på sofaen og slappa av, med beina godt plassert på armlendet. Så hoppa den rundt litt, viftet med armer og ben og bølla litt med damen som ville ta bilder og se på hjertet hans.
Heldigvis så alt normalt ut, hvilket er en stor lettelse. Jada, det er vel en mors last i livet - denne konstante bekymringen... Først bekymrer man seg for at man kanskje ikke kan få barn, så blir man gravid og bekymrer seg for missfall, så når vi endelig har passert den magiske uke 12, (eller uke 13 for dem som vil være ekstra sikkre), så er det ultralyden, så fødselen... phu det er mye bekymring før ungen i det heletatt er født... Nå ja, sånn er det bare.
Ny termin er satt til 25. november. Jeg rykket en uke tilbake og jeg ser for meg at det blir et desemberbarn, men heldigvis er det god klaring før jul.
Det är en så härlig känsla att se den lille där inne. Ja, du har så rätt det oroas från innan man blir gravid till ja, för alltid! Det är det dock värt:)
SvarSlett