03 juni 2009

Om menn

Ti på åtte i kveld, når jeg endelig har fått satt meg ned med avisa, beina godt plantet på bordet, så sier han - "Kompis I kommer forresten snart, sånn i åtte-halv ni tida". Så går han å tar en telefon som ringer og prater lenge (om vårt nye huskjøp hører jeg...). Så ser jeg meg rundt i stua. På salongbordet står en PC, det ligger syv dager gamle aviser der, ett sjokoladepapir (kremt, den spiste jeg...), massse reklame og ett par bøker. Bordet bærer også tydelig preg av feite barnehender. På spisebordet ligger det sammenbretta klær, en kopp kald kaffe, en blomst som er utgått på dato, post, mer aviser og et kamera. Teppe på gulvet bærer tydelig preg av å ikke være støvsugd de siste syv dagene... I et hjørne ligger noen skitne klær som noen har dratt med seg fra badet. I gangen finner jeg en liten sand haug, som noen diskret har prøvd å koste under skostativet. Badet tør jeg ikke å tenke på...

Hva skjer så? Jeg spretter opp av sofaen, som i sjokk begynner jeg å samle sammen alt rot og skrot, forsøker desperat å signalisere til min mann at han må bli ferdig i telefonen. Løper inn på badet, vasker rundt vasken (det må jeg bare), samler sammen skitne klær fra hele huset og tar frem støvsugeren. Samtidig har min mann lagt på røret og holder på å le seg ihjel, fordi jeg har fått "elektro sjokk" påstår han - "jeg skrev jo det i en mail til deg" (men serveren var nede så jeg fikk ingen mail etter kl. 14 i dag...).
Så beordrer jeg han til å legge sammen klær, gå ut med bosset og pakke vekk PCn. "Skal jeg legge sammen klær eller pakke vekk PCn, eller ta bosset?" Phu, mannfolk...

Etter ti minutter er huset ganske så strøkent, og etter ytterligere 20 minutter har jeg en rabarbrapai i ovnen, sjekket mail og ringt en venninne.

1 kommentar: