Om barn

I dag anbefalte jeg en venninne sterkt å få barn, ja hun vurderer stadigt for og i mot. Jeg syns jeg kom med gode, saklige argumenter, men når jeg nå skal oppdatere dagen i dag så er jeg glad hun ikke var flue på veggen...
I dag stod min lille datter opp på feil fot! Hun hadde opp til flere raseriutbrydd allerede før frokost, for så i neste øyeblikk være glad som en lerke!

Etter barnehagen var min lille solstråle i perle humør, vi handlet på butikken, hun valgte fiskepinner til middag og alt var i grunnen frid og frøyd. Potetene ble satt på kok og min lille datter fikk litt eple mens hun ventet på maten, ja hun fikk faktisk et helt eple...

Hvilket betyr at skatten min vil aldeles ikke ha fiskepinner lenger, eller poteter. Hun vil bare grise og spise rømme! Og får et nytt raserianfall (først fikk mor ett), da hun hverken fikk lov til å grise eller kaste fiskepinner på gulvet. Ja, så er det nye ti minutter... Da kommer far på banen og hun får sitte på fanget og spiser to potetbiter til, vilket far premierer med et glass saft. Som selvsagt ender, etter litt småsøling (he, hey, jeg kan lage bobler i safta mi!!), på gulvet... da tar mor ungen, gir den til far og henter vaskebøtta... ja, så er det bare å vaske gulvet, skrape fiskepinnerester bort fra sokkene og begynne på oppvasken. Etter nye ti minutter er kjøkkenet rent og pent igjen, ungen er glad som ei lerke, i ført pysj og klar for å legge seg. Ja, så var den dagen over og mor synger gladelig ett par ekstra godnatt sanger før hun setter seg forann bloggen og skal skrive om barn. Men, når hun får tenkt seg om, så var det egentlig ikke så ille denne dagen, pytt, litt skriking må man vel tåle og når jeg hører henne synge "blomster små, gule blå, titter opp av marken nå..." fra senga si, så er jeg verdens heldigste mamma.